Merkur
Utforskning
Sett i en kikkert fra Jorden vil både Merkur og Venus skifte faser på samme måte som Månen. De stillingene de står i sett i forhold til Jorden og Solen har egne betegnelser.[1] Når de er på motsatt side av Solen kalles det øvre konjunksjon, når de er i mellom Jorden og Solen kalles det nedre konjunksjon, når de befinner seg ved siden av Solen i forhold til Jorden kalles det østlige elongasjon eller vestlige elongasjon. Disse stillingene bestemmer hva slags faser man ser.[2]
Overflaten er vanskelig å observere i teleskop fordi planeten er så nær Solen at sollyset vil gjøre den utydelig. I den senere tid har likevel moderne metoder og bruk av radar gitt noen gode resultater.
Den første romsonden som utforsket Merkur var USAs Mariner 10 (1974–75). Bare 40–45 % av planeten ble kartlagt. NASAs romsonde MESSENGER (MErcury Surface, Space ENvironment, GEochemistry, and Ranging spacecraft) er for tiden underveis til Merkur. Ifølge planen skal sonden gå i bane rundt planeten fra mars 2011, men vil passere Merkur på nært hold 3 ganger før dette. Første passering skjedde 14. januar 2008.[3]. Neste passeringer er i oktober 2008 og september 2009.
Fakta om Merkur
- Diameter: 4879,4 km
- Masse: 3,302×1023 kg
- Avstand fra solen: 0,387 AU
- Omløpstid: 87,96 dager
- Overflatetemperatur: 90–700 Kelvin
Atmosfæren
Atmosfæren til Merkur består av oksygen, kalium og natrium. Atmosfæren er ekstrem tynn, og i de fleste tilfellene kan Merkur ses som atmosfæreløs. Atomene atmosfæren består av lever bare tre timer i gjennomsnitt, før de forsvinner ut i rommet.
Overflaten
Merkur har en gjennomsnittlig overflatetemperatur på 452 K, men siden planeten står veldig nær sola varierer overflatetemperaturen fra 90 K til 700 K. Det var tidligere antatt at Merkur hadde en overflate veldig lik Månen. Bilder fra romsonden MESSENGER viser imidlertid at overflaten, i tillegg til mange månelignende kratere etter meteorittnedslag, har store klippeformasjoner som ikke er å finne på Månen.[4] Disse er antageligvis formet ved at overflaten er krympet.
Mange av kraterne har fått navn etter berømte billedkunstnere, komponister og forfattere. Det mest bemerkelsesverdige krateret er Caloris-bassenget med en diameter på ca. 1350 km. Noen observasjoner tyder faktisk på at det er is i bunnen av noen kratere.[5]
